Litt om avl

 

Det å drive med avl er for spesielt interesserte. Man skal ha stor kunnskap om rasen, og ha et nøkternt forhold til egne hunders gode og dårlige egenskaper. Man bør sette seg litt inn i genetikk, og man tar på seg et stort ansvar for den/de rasene man avler på. Konsekvensene av avlen fra hver avlshund er større jo mindre utbredt rasen er. I tillegg har man ansvar for å følge opp valpene og deres nye eiere. Det arbeidet starter når interesserte valpekjøpere begynner å ringe og varer i flere år fremover.

I avlsarbeidet har vi begreper som fenotyper og genotyper. Når du ser på en hund og de egenskapene som kommer til syne så er det fenotypen du ser. Genotypen er enkelt sagt arveegenskapene til hunden, og det som betyr noe i avlssammenheng.

Indexbasert avl kan gi en større pekepinn på genotypen fordi man da tar med det som granskes i den enkelte rase, i avlshundenes søsken og deres foreldres søsken osv. Man får et mer helhetlig bilde av hva avlshunden bærer med seg. Det er imidlertid ikke alt man klarer å få med seg med indexer heller. Hd er en kjent lidelse vi følger opp, og blir eksempelvis mye mer reelt målbart hvis man kjenner avlshundens index for hd. Så har man miljøårsaker til hd, som igjen ikke betyr noe for genotypen, altså hva hunden fører videre til avkommene.

Pr i dag er det altså det du ser på det enkelte individet, det du vet om slekten, og evaluering av avkom som er avlsredskapene vi har. Og her ligger utstillinger, jaktprøver, hd røntgen, og hva det måtte være man sjekker på de enkelte rasene og tar hensyn til i avlen.

For svensk hvit elghund er det vanskelig å bruke index, siden få stiller jaktprøve og få hd røntger hundene sine, og egentlig er det ikke mange som viser hunden sin på utstilling heller. Det gjør avlsarbeidet nokså ”tåkete”.

Hvis man skal evaluere en avlshund ved å se hva den har gitt videre til sine avkom, så bør man egentlig ha et visst antall kull med forskjellige partnere å se på, men nå er det sånn at hos svensk hvit elghund er det stopp på fem kull. For sunn hundeavl så bør egentlig den beste halvdelen av populasjonen i avl, altså 50%, og også passe på å anvende de beste fra hvert kull. Slik er det imidlertid ikke. Hos de aller fleste hunderaser, om ikke alle, så er det bare en liten prosent som virker i avlen. Men dette er forklaringen på hvorfor vi har blitt anbefalt et tak på fem kull/25 avkom pr hund. Det er altså ikke noe avlsrådet har funnet på. Avkomstevaluering etter eksempelvis to kull, er egentlig altfor lite grunnlag, men siden vi bare har fem kull pr avlshund, så er det kanskje det beste. Tispene får jo ikke kull så tett, så derfor ligger det spesielt på hannhundeiere å være sitt ansvar bevisst. Avlsrådet er rådgivende, det er til syvende og sist den enkelte hundeeier som har ansvaret.

Det er for så vidt all grunn til å tro at hvis vi klarer å holde på to kull og så evaluering, så kanskje avlshundeieren får et bra bilde av valpene og dermed et bra bilde av avlshunden sin.

En hannhund fra tidligere generasjoner sve, var etter sigende både vakker og dyktig, og den fikk nesten dobbelt så mange avkom som vi nå anbefaler, men blant hans avkom er det ca 40% hd, det tar vekk litt av glansen til hunden, gjør det ikke? Og det er sikkert ikke særlig morsomt å være hannhundeier hvis så skulle skje. Den hunden betød ganske mye for utviklingen, og hva vi nå har å jobbe med, men ikke på den positive måten man skulle ønske.

Så det er altså slik at ingen hund er genetisk perfekt, og å drive oppdrett er oppturer og nedturer. Siden nedturene alltid vil komme er det viktig å spre avlen, og sørge for at de negative arveegenskapene ikke får sperre for de gode egenskapene vi ønsker å føre videre. Den beste måten er å passe på at innavlsgraden holdes nede. Godtar vi for høye innavlsgrader så kan vi fort få problemer med å finne avlsdyr ved senere anledninger, det er vanskelig nok i dag.

Norske Geno er en av verdens mest anerkjente avlsorganisasjoner hvor storfe og melkekyr er i fokus. Vi kan ikke overføre deres bruk av koeffisienter for arvbarhet for de enkelte egenskaper, til det er dyreslagene for ulike og bruksområdene for ulike, men deres verktøy har vi mye å lære av. Norsk rødt fe er en stor populasjon, hvor de aller fleste kyr settes i avl, de har derfor indexer som forteller mye om avlsdyrene, avkomstgransking har vært tungt vektlagt i flere år. Denne organisasjonen, som har så mange dyr å bruke, anser en innavlsgrad på 2,5 som meget høyt. Sve er en liten og sårbar populasjon, derfor er det all grunn til å ta innavlsgrader på alvor.  

Genetikerne har ikke gitt oss råd om å holde et gjennomsnitt på innavlsgraden på max. 2,5 for moro skyld. Og her har også oppdretterne et ansvar for å hjelpe oss å holde gjennomsnittet innenfor den grensen, og helst godt under. Det er ingen grunn til å overstige 2,5 ik på hunder fra godt utbredte linjer. Vi bør spare det overstigende til hunder som fremdeles er underrepresenterte, slik at vi får deres sårt tiltrengte gener med i avlsarbeidet.

Innledningsvis er det skrevet om nøkternhet i forhold til sin hunds gode og dårlige egenskaper. I valg av partner på sin tispe, så er det først og fremst hennes mindre gode sider som skal bedres i avkommene, samt og beholde det gode. Da er det egentlig ikke nok å kjenne til premieringene til hunden, han skal matche tispen din. Det hjelper altså lite å velge en dobbeltchampion hvis hans svake sider forsterker din tispes svake sider.

Vi skulle gjerne hatt flere godt premierte individer å velge av, men pr i dag har vi ikke fått de fleste hundeeierne med oss, selv om vi vet det finnes meget gode hunder der ute. Ikke alle kan få bruke de tilsynelatende(!) beste hannhundene på sine tisper, da kan vi sette spikeren i kista for rasen ganske fort.

Avslutningsvis kan vi konkludere at vi er nødt til å dra lasset sammen, alle som er glad i den svenske hvite elghunden. Det handler om å gi og ta, for ingen kan lykkes med dette prosjektet alene.